Hvilket lån bør nedbetales først?

Generelt skal man alltid betale tilbake den dyreste gjelden først. Hvordan man går frem avhenger av hvilke gjeldsforpliktelser man har. Om man ikke har inntekter nok til å betale inn ekstra hver eneste måned, er det beste løsningen å frigjøre kapital fra det billigste lånet. Disse pengene kan man så bruke til å banke ned den dyreste gjelden, og helst på kortest mulig tid.

Skaff deg oversikt

Å finne den riktige rekkefølgen for prioriteringene, vil være forskjellig fra person til person. I vårt eksempel bruker vi boliglånet som den beste muligheten til å spare på gjeldskostnadene. Prinsippet blir det samme også for de som ikke har boliglån. Den gjelda som er størst og billigst i form av renter, er der du finner potensialet til ekstra nedbetalinger. For mange er dette billånet eller studielånet.

Hva koster lån og kreditter?

Med dagens lave styringsrente fra Norges Bank, ligger kostnadene på forbrukslån, smålån, boliglån, billån, studielån og kredittkort på omtrent disse nivåene:

Forbrukslån opp til 500 000 kroner har nominelle renter fra 7% og oppover, med et cirka tak på 20%. Rentene fastsettes individuelt for hver enkelt låntaker, der man får de beste rentene dersom man har god økonomi og betalingshistorikk.

Smålån opp til 50 000 kroner har nominelle renter fra rundt 9% og oppover. Som med store forbrukslån, fastsettes også her rentene basert på søkerens kredittscore. De aller minste smålånene kan ha årlige renter på over 100%, men de kreves tilbakebetalt på langt kortere tid, for eksempel innen 45 dager. Disse lånene er først farlige når de ikke blir tilbakebetalt som planlagt.

Boliglån i dagens marked kan ligge helt nede på 2% nominelt, avhengig av lånegrad og hvilken bank man bruker. Dette er billig historisk sett, men kostnadene på de store boliglånene løper så pass lenge (inntil 40 år) at det totalt sett blir snakk om veldig mye penger.

Billån har nominelle renter på rundt 5-6% og oppover, avhengig av bankens tilbud, verdien på bilen, lånets størrelse, egenkapital og så videre.

Studielån har rentesatser som fastsettes av den til en hver tid sittende regjering, og er i dag rekordlave. Den flytende renten er på rundt 2% når dette skrives.

Kredittkort har årlige nominelle renter fra cirka 17% og opp til 30%. Dette er noe misvisende da alle kredittkort gir en rentefri periode for alle kjøp av varer og tjenester (gjelder ikke uttak av kontanter). Betaler man kredittgjeld innen denne perioden, beregnes det heller ingen renter.

Be om avdragsfritak på boliglånet

house on packs of banknotes

For de som har boliglån, er det altså her vi finner den største muligheten til å frigjøre kapital. Disse lånene er som regel størst, tilbakebetalingstiden er lengst, og rentene er blant de laveste. La oss si at de årlige avdragene på boliglånet utgjør 50 000 kroner. Bruker du disse pengene til å i stedet betale ned kredittkortgjelden eller smålånene, kan det potensielt bety besparelser på flere titalls tusen kroner. Kredittkortgjeld på 50 000 som står i et helt år, utgjør 10 000 kroner bare i renter, når rentene er 20%. Her har vi ikke en gang tatt i, i og med at 20% rente faktisk er lavt i sammenheng med kredittkort. Det er fullt mulig å pådra seg både kredittgjeld og smålån som er dyrere enn dette.

Det som blir viktig om du bruker denne løsningen, er å ”hente inn igjen” det tapet du får med avdragsfrihet på boliglånet. Dette vil du klare ved å øke de månedlige avdragene en periode fremover. For å illustrere dette: Om du fikk 2 års avdragsfrihet, der du brukte de ekstra midlene til nedbetaling av dyrere gjeld, bør du deretter betale inn doble avdrag på boliglånet de neste 2 årene. Om inntektene ikke strekker til, prøv likevel å betale inn ekstra. Totalt sett blir besparelsene uansett betydelige.

Endre nedbetalingstiden aktivt

En annen måte å frigjøre kapital på, er å forlenge nedbetalingstiden. Hvis avdragsfrihet en periode ikke er aktuelt for boliglånet, kan du i stedet be om å få nedbetalingstiden forlenget. Da vil de månedlige avdragene bli lavere, og du frigjør penger som kan brukes til å banke ned den dyreste gjelden. Etter at den biten er ferdigbetalt, bør du henvende deg på nytt til banken du har boliglån i, og så be om kortere nedbetalingstid. På samme vis som med det å ”hente inn igjen” den avdragsfrie perioden, henter du inn igjen den tapte avdragsandelen du fikk på grunn av utvidet nedbetalingstid.
Betal aldri studielånet først

Studielånet er unikt på flere måter, og det er regelrett dumt å betale ekstra på dette lånet, dersom man har annen gjeld. For det første er Lånekassen ganske fleksible når det gjelder avdragsfrihet. Det er også mulig å få rentefritak fra Lånekassen, dersom inntekten din er lav. Rentefritak vil du aldri få fra andre banker. Studielånet går heller ikke i arv. Det vil si at om du skulle falle fra, vil ikke eventuelle arvinger måtte tilbakebetale lånet for deg. Dette i motsetning til for eksempel et boliglån, der gjelda er sikret med pant i boligen.

Refinansiering er et smart grep

Samtidig som det er smart å betale raskt ned på den dyreste gjelden, er det også mye å hente på å være rentebevisst. Refinansiering av spesielt kredittgjeld, forbrukslån og smålån er en mye brukt måte å kutte utgiftene. Poenget med refinansiering er å samle små gjeldsposter, ofte smålån og kredittkortgjeld, inn i et større forbrukslån med lavere renter. Dermed sparer man både rentemessig, og på færre månedlige termingebyrer. Se lånutensikkerhetguide.no hvor du kan låne penger uten sikkerhet og dermed refinansiere et lån til en lavere rente.

Hva vil et sentralt gjeldsregister bety for muligheten for å få forbrukslån

Innføringen av et sentralt gjeldsregister har vært diskutert i en årrekke uten at mye har skjedd. Fortsatt er det slik at det ikke finnes noe register over all privat gjeld i Norge, men dette kan endre seg innen lenge, noe som kan få konsekvenser for mange sin mulighet for å få innvilget et forbrukslån.

Hva er et gjeldsregister?

Som navnet antyder, er et gjeldsregister en database som inneholder detaljer om gjelden til en gruppe mennesker. I Norge er det snakk om å innføre et sentralt register som vil inkludere alle personer bosatt i Norge. Registeret vil inneholde informasjon om alle typer kommersiell gjeld hver enkel person har. Altså ikke bare forbruks- og kredittkortgjeld, men også studielån, gjeld til det offentlige, billån, boliglån og så videre. Ikke-kommersielle lån, som for eksempel lån fra familie og venner, vil ikke bli oppført i gjeldsregisteret.

Hvorfor ønsker man å innføre et sentralt gjeldsregister?

Med dagens situasjon har banker og finansinstitusjoner ingen måte å sjekke hvor gjeldstynget en person er, og dermed også liten mulighet for å avgjøre om det er forsvarlig at personen får innvilget et nytt lån. Enkelte typer lån, som for eksempel boliglån der det er tinglyst pant i fast eiendom, eller noen typer billån, vil være synlige i likningen eller på en kredittvurdering av personen, men dette dekker langt fra alle typer gjeld. De fleste gjeldsformer, som forbrukslån og kredittkortgjeld, har banken ingen mulighet for å sjekke, og de må derfor utelukkende forholde seg til de opplysninger låntakeren oppgir når det søkes om lån.

Problemet med dagens ordning er at når det søkes om et usikret lån, som for eksempel et forbrukslån eller et nytt kredittkort, så er søknadsprosessen basert på at banken har tillit til at opplysningene som søker oppgir, faktisk er korrekte. Hvis personen som søker om lånet, ikke oppgir informasjon om sine eksisterende lån, vil banken få et skjevt og unøyaktig bilde av personens privatøkonomi, og risikerer dermed å gi lån til personer som egentlig ikke burde få innvilget nye lån, fordi deres lånebelastning allerede er for høy i forhold til deres inntekt.

Flere aktører, blant annet Forbrukerrådet, er positive til opprettelsen av et gjeldsregister, da de mener det vil gi bankene en bedre utlånspraksis og det vil beskytte enkeltindivider mot å ta opp for mye lån, og dermed komme i et økonomisk uføre. Motstandere av et sentralt gjeldsregister, med Datatilsynet i spissen, mener at et slikt register vil stride mot hensynet til personvernet da alle innbyggere som har gjeld, vil bli registrert i registeret, mens det i praksis bare trengs for å beskytte en liten andel av befolkningen, nemlig dem som forsøker å ta opp mer lån enn deres økonomiske situasjon kan håndtere.

Hvordan vil et gjeldsregister påvirke forbrukslån?

Hvis banker og kredittinstitusjoner får et register som gjør at de kan forbedre sin behandling av lånesøknader og i større grad avslå søknader til folk som ikke har en økonomi som kan forsvare ytterligere låneopptak, er det naturlig å forvente at bankenes tap på misligholdt, usikret forbruksgjeld vil gå ned. Hvis man greier å luke ut den lille andelen personer som absolutt ikke bør ta opp forbrukslån, men som når de gjør det har en mye større sjanse for å misligholde lånet, kan dette føre til mindre tap for bankene, noe som i siste ende kanskje kan føre til at det generelle kostnadsnivået på forbrukslån går ned.

I dagens situasjon vet ikke banken hvor mye gjeld en gitt søker faktisk har, og dette er selvsagt noe banken tar høyde for i sine kredittscore-modeller som avgjør om et lån blir innvilget eller ikke. Her kan vi anta at en del personer som statistisk sett befinner seg i en høyrisikogruppe med tanke på sjansen for mislighold vil få avslag på deres lånesøknad, på tross av at deres privatøkonomi fint hadde greid belastningen det nye lånet ville medføre. Med et sentralt gjeldsregister ville situasjonen ha vært annerledes, og disse personene hadde sannsynligvis blitt innvilget lånet. Tilsvarende er det idag personer som har en høy inntekt og på papiret en solid privatøkonomi, men som i praksis er belånt til langt over pipa. Denne gruppen har, slik situasjonen er nå, ingen problemer med å ta opp ennå mer gjeld, men hadde, om banken visste om den eksisterende gjelden, fått avslag på nye lånesøknader.